Tale til 50-årsdag

Det er en halvmaraton i Bergen som Petter og jeg har meldt oss på, år etter år, siden vi begge var i trettiårene. Ingen pauser, ingen unnskyldninger, aldri 'vi dropper det i år' — bare oss to, samme rute, samme kø ved startstreken klokka åtte om morgenen, regn, vind eller tretti grader.

Det folk ikke vet er at vi har blitt dramatisk saktere. Første løpet vårt tok drøyt nitti minutter. I fjor tok det to timer og tjue, og Petter stoppet halvveis for å kjøpe is fra en kiosk vi tilfeldigvis passerte. Vi lo så mye at vi knapt klarte å løpe resten av veien. Ingen av oss har trent ordentlig på minst ti år, og ingen av oss bryr seg — for det handlet aldri egentlig om tida.

Det handler om å møte opp ved samme startstrek hvert år, og minne hverandre på at vi fortsatt kan. Kroppene våre er litt stivere, knærne klager litt høyere, og restitusjonen tar litt lenger tid — men vi kommer alltid tilbake året etter. Petter har aldri en eneste gang foreslått at vi slutter. Det sier mer om ham enn noe annet jeg kunne sagt i kveld.

— Tale til 50-årsdag, bestevenn