Konfirmasjonstale eksempel – inspirasjon

Emil, du var syv år da jeg ga deg din første fiskestang. Den var altfor stor for hendene dine — en gammel spinnestang jeg selv hadde brukt siden jeg var tenåring, og som jeg hadde bestemt at du skulle arve lenge før du hadde noen anelse om fisking var noe du kom til å bry deg om. Mora di ringte meg etterpå og fortalte at du hadde sovet med den ved siden av senga den første natta. Jeg husker jeg tenkte: bra, det virket.

Vi har stått sammen ved elva flere lørdager enn jeg klarer å telle siden den gangen. De første par årene fanget vi stort sett grener og en dypt sjokkert frosk, og du spurte stadig når vi skulle fange en ordentlig fisk, som om jeg hadde en avtale med innsjøen du ikke visste om. Dagen du dro opp din første ørret — en liten en, knapt større enn hånda di — holdt du den opp mot lyset i en god halvtime, som om den var av gull. Jeg har aldri sett noen så stolt av noe så lite.

Det jeg husker best er egentlig ikke fisken. Det er alle timene vi bare satt der uten å si stort — og hvordan du, gjennom årene, begynte å være den som fant på noe å snakke om, i stedet for å vente på at jeg skulle gjøre det. Du gikk fra å være gutten med altfor stor stang til å bli noen som fant sin egen plass i vannet. I dag, i denne kirken, ser jeg akkurat samme forandring skje igjen.

— Konfirmasjonstale, fadder